Min kamp- debutversjonen

(Knausgård, Hitler og meg, ass. Jeg ønsker å dele hvordan jeg opplevde kvinnedagen, lørdag for en drøy uke siden).

Min kamp- debutversjonen

Glitterdeodorant i armhulen, strømper på – klar til å gå.
Min debut i 8. mars toget, var ikke i tvil, i år måtte det bli venstre fil.

Det begynte bra, selv om rimet var litt anstrengt. Blå himmel. Jeg var positiv til verden, syntes det var kult å se like foran meg en kvinne med lang grå flette fra bakhodet som ellers var skallet. Denne dagen var vi søstre.

”Hva sa jeg?” lød det fra en annen kvinne, som steg ut av en bil. Sjåføren, en mann, ble sittende. Jeg humret. Dødslurt å kjøre gjennom Pløens gate klokken halv fire på kvinnedagen. Foran bilen strømmet det folk i alle aldre. Rødstrømper, skjeggete menn, bestemødre, kortklipte gutter og jenter, barn i barnevogn. Sjåføren resignerte, skrudde av tenningen. Han får pent finne seg i det, tenkte jeg, før jeg lot blikket vandre ut over folkehavet på Youngstorget.

Pupper og lår stod som sild i tønne, kampklare, sammen om å ivareta kvinners rettigheter. Sammen om likestilling. Mange stod der for noe så fuckings grunnleggende som retten til å få henvisning til fri abort. Jeg sendte min stille hilsen til Krf. Utrolig medmenneskelig. Not! Helt prehistorisk. Og hva sa folk i toget? Ikke bland dere opp i vår livmor. At man ikke liker å henvise til abort får være legens problem. I likhet med sjåføren har ikke de legene noe annet valg enn å resignere og skru av tenningen.

I en elv av østrogen

”Unnskyld, har du sett en parole gå forbi?” spurte en kvinne. Jeg smilte, litt overbærende, inntil jeg i neste øyeblikk forstod at mange var forvirra. Forvirringen smittet raskt over på meg, for det jeg trodde var en kvinne som kom bærende på hovedparolen, viste seg å være en mann med nyinnkjøpte gardinstenger og flagrende gardiner. Det var jo handledag selv om det var kvinnedag. Hvor hadde jeg gjort av brillene? Og, hvor var hovedparolen? Foran eller bak? Toget strømmet videre, og jeg ble dratt inn i en elv av østrogen. Hvilken parole jeg støttet, om det i det hele tatt var noen parole lenger fremme i toget, er jeg usikker på. Kanskje skal en debut være litt forvirrende?

Korpset jeg hørte var utenfor rekkevidde, men jeg marsjerte. ”Min kropp, mitt valg”. Var med på kampropet. Prøvde i hvert fall. Følte meg stolt som en hane (unnskyld høne), på en merkelig måte. Kanskje ikke så merkelig, for jeg lignet nok mer på en diltende kylling, som sakket akterut, falt ut av takten, stoppet helt opp. Det er sånt som skjer meg. Akkurat som idealismen trenger pause. Påfyll. Da la jeg merke til de vanlige gatemusikantene, som klemte seg inntil husveggen, liksom skyllet på land. Det var ikke deres dag. Det var heller ikke dagen til de som gikk mot strømmen. Kvinner og menn med skeptiske blikk. De som trodde det var en vanlig lørdag. De som hadde hendene fulle av bæreposer. De som feiret handledagen.

Jeg så ikke Erna Solberg i toget, men noen gikk med skilt hvor det stod Høyre, og hvor det var avbildet en kleshenger opp ned. Det skulle kanskje signalisere en livmor? For Høyre-kvinnene har vel livmor de også? Respekter den, da! Men kanskje det var akkurat det de prøvde å gjøre, vifte med sine kleshengere for å signalisere at Erna og de andre med autoritet i partiet må spidde i stykker kravet om reservasjonsrett. Men det må skje fort, for jeg har allerede hatt mareritt om ”abortbussen”. Bussen for jenter i skam fra dalstrøkene utenfor, som blir nektet sine rettigheter av legen i hjembygda.

Ved Stortorvet måtte trikken stoppe opp for styrken i den kvinnelige vårflommen. Trikkesjåføren løftet kaffekruset. Vi fikk forkjørsrett. Endelig. Det var vår tur til å skinne. Faen så bra kvinnelighet er. Jeg følte meg oppesen. Det klirret stolt i eggstokkene og brystene pekte målrettet og selvsikre fremover. Fikk lyst til å gå ut og danse. Feire kjønnet mitt. Og det gjorde jeg.

Girlpower

Men man kommer jævlig fort tilbake til virkeligheten. Jeg hadde akkurat vrikket meg ut på et fullstappet dansegulv med venninnene mine, da en mann la hånden sin på hoftekammen min. Og så måtte han selvfølgelig presse underlivet sitt mot baken min. Vi hadde aldri hilst tidligere, men en gang må jo være den første. Eller? Jeg skvatt og skvulpet ut halvparten av kveldens første øl. Mannen ga meg et lite dask med den ledige hånden. Hvilken kar han var, full av overraskelser.

Tidligere på dagen hadde jeg hørt om en kvinne som hadde møtt en blotter. Hun hadde pekt på tissen hans og ledd høyt. Kanskje det var derfor jeg reagerte som jeg gjorde mot den kanskje femten år eldre mannen som ikke kunne håndhilse. Han hadde skrudd på tenningen til feil tid.

Så hvis du (han) leser dette, må jeg beklage at jeg dyttet deg ut av dansegulvet. Det var trist at du mistet selvtilliten og følte deg så utenfor. Not!

3 thoughts on “Min kamp- debutversjonen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s