CANADA

Februar måned i Canada.

Det var vanskelig å få tak i grovt brød. Videre om min tur på loffen.

Sammen med en gjeng som godterier i en «godt&blandet»- pose, leide vi en bil så stor at jeg kunne strekke på beina i alle kompassets retninger. Da vi stod stille. Da hjulene på bilen var i bevegelse, ble jeg plassert bakerst, med en skibag på den ene skulderen, og en skistøvel som nakkestøtte. 

Da jeg fløy over til Canada, så jeg for meg at jeg skulle gjøre Canada. Vel hjemme i Norge igjen, kan jeg markere en del på størrelse med en sjokolade non- stop på et kart med målestokk 1: tusenmillionertrillioner. Calgary- Nelson (Whitewater og Red mountain) – Lake Louis- Golden – Rogers Pass- Revelstoke – Calgary. Jeg må nok tilbake flere ganger, skal jeg markere hele kartet over det nest største landet i verden. Men jeg har begynt. Og la meg avslutte innformasjonsinnledningen. Her begynner blogginnlegget:

Denne gangen dropper jeg å oppsøke kvinneguiden, og lar det gå ut over egen blogg: hjelp! Jeg har fått utslett.

image

Du tror kanskje at jeg har danset for mye. Eller barbert meg for ofte. Men, hah, sistnevnte har jeg ikke vært i nærheten av å gjøre. Kunne sagt at jeg ser ut som en ape. Hjelp! Jeg ser ut som en ape med utslett. Utslettet er grunnet for mye og hyppig bruk av sportsteip. Sportsteipnarkoman. Jeg tror at jeg har blitt allergisk. En allergisk narko. Litt katastrofalt.  Jeg har selvfølgelig sett for meg at det bare blir verre, og at jeg etter hvert må amputere føttene, men er klar over at slike bagateller (ikke amputasjon, men utslett) er til for å svelges. Som om du spiser mat (obs: erstatter ikke mat).

Sportsteip for å unngå en fiende: gnagsår. Innpåslitne møkkastalker. Finn ditt eget spor, din klegg. Du dukker opp når jeg minst ønsker det. I motbakkene. Som om jeg ikke har nok å krige med der, fra før av. Kickturns, for eksempel. På norsk: måten du takler svinger i oppoverbakker på feller. Jeg blir flinkere, da. En vakker dag blir jeg sikkert god på gnagsår også. Å tenke positivt har jeg også blitt flinkere til denne måneden. Og flinkere skal jeg bli.

image

For eksempel har jeg ikke sagt et eneste negativt ord om utedo. Tok et bilde av meg selv og sendte det til mamma da jeg fikk dekning. «Har du levd uten vannklossett, går det ann?» svarte hun. «Også nyter jeg brødskiver til lunsj», fortsatte jeg. «Ikke baguette? Usivilisert. Du blir aldri pariser», fortsatte mamma. «Hør a! Jeg koker havregryn og snø til frokost». «SNØ? Tenk på parasittene. Håper du kokte vannet i fire timer.  Å, babyen min, har du ikke arvet din mammas sans for komfort? Du har blitt uteligger… Vi holder det som en familiehemmelighet». 

Jeg tar en titt på meg selv gjennom Bærum sine champagnelinser, og ser barnet som danser med ulver. Ulvejenta. Jeg ble faktisk venn med en rev. Tok i hvert fall bilde av en. 

I tillegg til en hytte uten innlagt vann og strøm, bodde jeg på en rekke hosteller også. Kunne jeg valgt igjen, ville jeg bodd færre netter på hosteller, og flere på slike hytter. Selvfølgelig er det kjekt med tilgang til dusj, men ikke dusj med fremmede menneskers kroppshår inkludert. Eller møkkete dusjforheng som falt ned og omfavnet meg. «Hyyl», hvisket jeg ikke. Har forresten hørt, senest i dag under programmet «sex veckor», at kroppslukter vekker positive lyster- enda et poeng til hyttely. Upassende digresjon, kanskje. Og kanskje ikke bare positive lyster, med tanke på da jeg brakk meg og ville kaste opp i et møte med en ukjent skistøvel.

image

Motbakker for tilgang til nedoverbakker. Hvilket helvete, tenker noen. Hvilken luksus, tenker jeg. Luksus var kanskje litt å ta i, men muligheten til å utnytte egen kropp som maskin i naturen, gjør meg heldig. Det gjør meg til en heldig maskin. En rustfri en. Sett bort i fra utslettet..

image

image

image

image

image

«Luksus» var veldig å ta i ser jeg, nå som jeg blar i dagboken min. «Ønsker meg en rakett i rompa», var kommentaren til dagen jeg gikk to fjell og glemte å tenke på at jeg måtte gå begge fjellene om igjen for å komme tilbake til sivilisasjonen. Kommentaren til kvelden vi feiret bursdagen til Bob Marley og fikk utdelt gratis marijuana, var noe annerledes: «Jeg er frelst! Og forelsket i Edgard Rasta!». (Ikke tenk på det, mamma).

image

image

image

La meg avslutte med et utdrag fra egen dagbok, fra en typisk dag den siste måneden:

Jeg ønsket å gripe tak i håret på hode, men hjelmen var i veien. Jeg slo meg selv i brystet, som en ape. Jeg følte meg uovervinnelig. Gliset mitt gikk rundt eget hode, strekken i smilemusklene gjorde vondt. Hjertet dunket, lårene brant. Jeg vet ikke om det var fordi jeg var andpusten, eller ordløs, men jeg klarte i hvert fall ikke å finne gode nok ord til å beskrive hvor fantastisk nedkjøringen var. Jeg tørket vekk snø fra brillene. Jeg hadde ikke falt, kun svingt. Og hoppet litt. Jeg så opp og tilbake. Opp dit gikk jeg, for egen maskin. Min lille kropp. Og ned der kjørte jeg. Det er mine spor jeg ser på. Det var mulig. Det der klarte jeg.

Jeg vil ha mer. Jeg kan få mer. Ta mer. Om jeg bare åpner kartet. Bruker det, for alt det er verdt. Mye. Ikke penger, glede. Om jeg bare pakker sekken, med riktig utstyr. Om jeg bare bruker hjernen, kunnskap. Vurderer, åpen for endringer. Ser ann forholdene, alle de forskjellige faktorene. Om jeg bare har venner, deler erfaringer, hjelper, gir, får hjelp. «Jeg kan ikke dra deg fysisk, men mentalt». Sånn hjelp. Oppover og nedover.

Tydeligvis har det meste ligget til rette. Kartet, tursekken, mulighetene i fjellene, og gode turkamerater.

For jeg har slått meg selv i brystet, flere ganger. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s