I Norge klager fødende

Jeg leser høyt: I Norge klager fødende på fargen på veggen, sier jordmor til Dagbladet.

«Supert», sier mamma. «At kvinner ikke er så i ørska at de mister sin estetiske sans?», spør jeg. Jostein(familievenn) bryter inn: «Så vidt jeg husker, klager fødende på hva det skal være. Jeg fikk for eksempel gjennomgå for at jeg var så irriterende perfekt. Altså, ikke som nyfødt, men de andre gangene jeg var på fødestua». Vi alle humrer, inntil jeg tar en bit av et knekkebrød. Mat stopper føde- prat.

I dag ble det sen frokost. Tok igjen for de siste dagene, da jeg spiste frokost alt for tidlig. Ikledd bla. ullundertøy, skredsøker og skistøvler.  Har vært i Alta. Og gått toppturer med elleve flotte. Reisekameratene den kommende skisessongen. Sammen skal vi leve ut drømmen: et halvt år i sølibat og snøhule.

I Alta var det lyst mellom klokken 12 og 14. Vi stod på ski med hodelykt. Eller, de andre gjorde. Det var like stor forskjell på de andre sine og min, som et fyrlys og et stearinlys. Flaks at jeg ikke kolliderte med en same. Eller kjørte meg fast i et bjørnehi. Flaksen skyldes vel at jeg hadde pugget kartet..

Jeg sendte en tekstmelding hjem: «Jeg undervurderte bæremeis som liten». «Prøv en joik hvis det går tungt i motbakkene. Joik er sterkare enn krut (tekstlinje fra norskt innslag Eurovision Song Contest)», svarte pappa. Som plaster på gnagsåret premierte jeg meg selv med en tør brødskive med leverpostei, smurt et døgn tidligere.

Utsikten fra fjellene i dagslys, var vakker som fremtidsplanene. Jeg ser frem til å dra en pulk i flere mil, og gå på do med ulver som publikum. Skal bli utrolig dyktig til å sette fyr på brukt dopapir. Og kokkelere med primus. Skal forelske meg i fotposer, kikkert og kompass. Og forske på terreng, snø og vær. Skal unngå skred. Jeg lurer ikke meg selv. Det blir bra. Jeg blir bedre. Fysisk og mentalt. Jeg skal bli best. I frikjøring. Til å finne den beste snøen, den beste linjen ned fjellet. Og overleve. Jeg skal bli tøff som Cecilie Skog.

Grunnet sølibatet, blir det nok ingen overskrift som «I Norge klager fødende på fargen på teltduken», i Dagbladet. Og skulle et eller annet med utovertiss finne meg attraktiv som uteligger, hadde ingen fått vite om eventuell føding, da jeg kommer til å være uten dekning.

Bjørn og meg på Koppartind. Foto: Line Berg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s