103

12494_10154445926430571_9064538528927632840_n

Er på utkikk etter sted å bo, sentralt i Oslo. Fikk myggtelt på fødselsdagen, men det føles noe midlertidig. Epler til den som vet om noe som kan være av interesse!

101

10526023_10154443947325571_676555156404696977_n

Drakk like mange øl som jeg fylte år på fredag. Kastet opp på lørdag. Kom to timer for sent i egen bursdagsfeiring med slekten på søndag.

<Pappa> Skjer? Hvor er du? Gjestene er her.

> Har forklaringsproblemer. Bader fra Sørengabrygga…

Hjelp, jeg er tjueto. Og mitt liv som hun er sånn her.

97

Dunk, dunk. Han la hodet sitt på brystet mitt, «jeg tror du har et sterkt hjerte». Han lukket øynene. Jeg lukket øynene. Studerte min egen innside. Røde elver, hvilket system. Jeg håpet at han hadde rett. Dunk, dunk.

Hemsedal

10171130_10154085116950571_3317383380859456180_n

10250159_10154085116635571_6461777949380704763_n

10150552_10154085119040571_4548769574370136437_n

10313159_10154085114245571_2725121464560402098_n

10308936_10154085120285571_1678688381584106770_n

10253877_10154085130195571_7523891924013467591_n

1901205_10154085120825571_8855882068083193902_n

1016947_10154085131335571_5503945946500597934_n

La på meg 2 kg i løpet av påskeferien. 2 kg muskler etter skikjøring og dansing. Eller øl og pølser. Samma det. Påskeferie var konge. Jeg tok meg fri i over en uke. Er fremdeles i feriemodus. Men nå i Oslo. Gikk fra fjelluft til innestengt. Føles jævla trangt. Får stresse av meg 2 kg.

Se opp!

Jeg løftet ut sekken hans fra bilen, og syntes den var tung. – Hoh, sa jeg, men tenkte ikke noe mer over det. Inntil vi nådde toppen av Hellefjellet. Han skulle ikke kjøre på ski ned, men fly. Sekken hans inneholdt flyutstyr. – Hoooohhhh, ropte jeg denne gangen, da han fløy over hodet mitt da jeg kjørte ned en renne i fjellsiden.

Fadderbarn

Er fadderuken en smakebit på jusstudiet? Vi ble kastet rett ut i det. Konkurranse til å ta og føle på fra dag en. Lange dager med kommende medstudenter (les: tvangsvennskap) og lite søvn. Oppmøteplikt og høy prosent. Jeg skal utdype. Det begynte i Gamle festsal.

”Hvor er du fra?”, spurte sidemannen. ”Bærum”, svarte jeg. ”Stemmer det at alle fra Bærum er sosser?”, fortsatte han. En potensiell venn mindre, tenkte jeg. Bra start. Ååå, som vi skal kose oss den kommende uken. Jeg svarte med et hyggelig ”Ja”.

De nye og vennlige ansiktene i faddergruppen, som ventet med goodiebager på vei ut til Universitetsplassen, dempet heldigvis ironien.

Vi gikk til Domus Nova. Der ble det servert tjueåtte ulike alkoholholdige drikker til hver under den såkalte ”runden”. Vi gikk fra rom til rom, hvor studentforeningene introduserte seg i håp om å lokke til seg nye gjengmedlemmer. Mange lot seg lure. Inkludert meg.

”Gratis pizza annen hver uke, sier du? Det er klart jeg har peiling på finansrelaterte emner. Gjett om jeg kan synge i kor. Og joda, trommestikker har jeg selvfølgelig tatt i før”. Jeg er imponert over hvor engasjert det er mulig å late som man er, og inkluderer meg selv i pronomenet ”man”.

Kjempekoselig, men kosen hadde en x- faktor. Alt som er gratis + student= fylleangst.

Dagen etter stod ”akedag i Korketrekkeren” på planen. Det fantes knapt snø, derav fare for å dø. Jeg så for meg overskriften: ”Årets jusstudenter falt tidlig ut av studieløpet”. Heldigvis hadde clubstyret en subsidiær løsning: natursti. Det var koselig å styrte øl og hinke rundt i gjørma. Faddergruppen min lot seg inspirere, og fortsatte med drikkeleker til langt ut i de små timer. Fylleangst, igjen, ass.

Planen om å besøke bedriftene jeg trodde skulle dele ut den beste goodiebagen var vellykket. Eller, ”fint skal det være”, som kjerringa sa, da hun fikk en mahogniflis i rumpa. Noen firmaer hadde finere fliser enn andre.

Så stod rebusløpet for tur. Nye shots. Nye barer. På vei hjem med nattbussen den kvelden, hadde jeg fått en intern jussang, ”Lambo”, på hjernen. Dessuten hadde jeg overrasket meg selv ved å vise frem et stort repertoar av egenkoreograferte dansetrinn, som jeg ikke viste at jeg kunne før mitt tiende shot. Fikk også poeng for mitt første kyss i fadderuken 2014 av en uniformert kjekkas, en gardist som stod stiv som en stokk i skilthuset foran slottet. Det var skikkelig koselig.

Hvis fadderuken er en forsmak på jusstudiet, er jeg klar for fortsettelsen, selv om jeg bekymrer meg for en sviktende lever. Og av en merkelig grunn dukker denne bekymringen opp ved lukten av kaffe. I løpet av fadderuken har jeg fått flere kaffekopper enn jeg har fått pokaler i løpt av et helt liv.

Ok. Jeg tar hintet. Gjør du?

(Publisert i Stud.Jur.s)

Min kamp- debutversjonen

(Knausgård, Hitler og meg, ass. Jeg ønsker å dele hvordan jeg opplevde kvinnedagen, lørdag for en drøy uke siden).

Min kamp- debutversjonen

Glitterdeodorant i armhulen, strømper på – klar til å gå.
Min debut i 8. mars toget, var ikke i tvil, i år måtte det bli venstre fil.

Det begynte bra, selv om rimet var litt anstrengt. Blå himmel. Jeg var positiv til verden, syntes det var kult å se like foran meg en kvinne med lang grå flette fra bakhodet som ellers var skallet. Denne dagen var vi søstre.

”Hva sa jeg?” lød det fra en annen kvinne, som steg ut av en bil. Sjåføren, en mann, ble sittende. Jeg humret. Dødslurt å kjøre gjennom Pløens gate klokken halv fire på kvinnedagen. Foran bilen strømmet det folk i alle aldre. Rødstrømper, skjeggete menn, bestemødre, kortklipte gutter og jenter, barn i barnevogn. Sjåføren resignerte, skrudde av tenningen. Han får pent finne seg i det, tenkte jeg, før jeg lot blikket vandre ut over folkehavet på Youngstorget.

Pupper og lår stod som sild i tønne, kampklare, sammen om å ivareta kvinners rettigheter. Sammen om likestilling. Mange stod der for noe så fuckings grunnleggende som retten til å få henvisning til fri abort. Jeg sendte min stille hilsen til Krf. Utrolig medmenneskelig. Not! Helt prehistorisk. Og hva sa folk i toget? Ikke bland dere opp i vår livmor. At man ikke liker å henvise til abort får være legens problem. I likhet med sjåføren har ikke de legene noe annet valg enn å resignere og skru av tenningen.

I en elv av østrogen

”Unnskyld, har du sett en parole gå forbi?” spurte en kvinne. Jeg smilte, litt overbærende, inntil jeg i neste øyeblikk forstod at mange var forvirra. Forvirringen smittet raskt over på meg, for det jeg trodde var en kvinne som kom bærende på hovedparolen, viste seg å være en mann med nyinnkjøpte gardinstenger og flagrende gardiner. Det var jo handledag selv om det var kvinnedag. Hvor hadde jeg gjort av brillene? Og, hvor var hovedparolen? Foran eller bak? Toget strømmet videre, og jeg ble dratt inn i en elv av østrogen. Hvilken parole jeg støttet, om det i det hele tatt var noen parole lenger fremme i toget, er jeg usikker på. Kanskje skal en debut være litt forvirrende?

Korpset jeg hørte var utenfor rekkevidde, men jeg marsjerte. ”Min kropp, mitt valg”. Var med på kampropet. Prøvde i hvert fall. Følte meg stolt som en hane (unnskyld høne), på en merkelig måte. Kanskje ikke så merkelig, for jeg lignet nok mer på en diltende kylling, som sakket akterut, falt ut av takten, stoppet helt opp. Det er sånt som skjer meg. Akkurat som idealismen trenger pause. Påfyll. Da la jeg merke til de vanlige gatemusikantene, som klemte seg inntil husveggen, liksom skyllet på land. Det var ikke deres dag. Det var heller ikke dagen til de som gikk mot strømmen. Kvinner og menn med skeptiske blikk. De som trodde det var en vanlig lørdag. De som hadde hendene fulle av bæreposer. De som feiret handledagen.

Jeg så ikke Erna Solberg i toget, men noen gikk med skilt hvor det stod Høyre, og hvor det var avbildet en kleshenger opp ned. Det skulle kanskje signalisere en livmor? For Høyre-kvinnene har vel livmor de også? Respekter den, da! Men kanskje det var akkurat det de prøvde å gjøre, vifte med sine kleshengere for å signalisere at Erna og de andre med autoritet i partiet må spidde i stykker kravet om reservasjonsrett. Men det må skje fort, for jeg har allerede hatt mareritt om ”abortbussen”. Bussen for jenter i skam fra dalstrøkene utenfor, som blir nektet sine rettigheter av legen i hjembygda.

Ved Stortorvet måtte trikken stoppe opp for styrken i den kvinnelige vårflommen. Trikkesjåføren løftet kaffekruset. Vi fikk forkjørsrett. Endelig. Det var vår tur til å skinne. Faen så bra kvinnelighet er. Jeg følte meg oppesen. Det klirret stolt i eggstokkene og brystene pekte målrettet og selvsikre fremover. Fikk lyst til å gå ut og danse. Feire kjønnet mitt. Og det gjorde jeg.

Girlpower

Men man kommer jævlig fort tilbake til virkeligheten. Jeg hadde akkurat vrikket meg ut på et fullstappet dansegulv med venninnene mine, da en mann la hånden sin på hoftekammen min. Og så måtte han selvfølgelig presse underlivet sitt mot baken min. Vi hadde aldri hilst tidligere, men en gang må jo være den første. Eller? Jeg skvatt og skvulpet ut halvparten av kveldens første øl. Mannen ga meg et lite dask med den ledige hånden. Hvilken kar han var, full av overraskelser.

Tidligere på dagen hadde jeg hørt om en kvinne som hadde møtt en blotter. Hun hadde pekt på tissen hans og ledd høyt. Kanskje det var derfor jeg reagerte som jeg gjorde mot den kanskje femten år eldre mannen som ikke kunne håndhilse. Han hadde skrudd på tenningen til feil tid.

Så hvis du (han) leser dette, må jeg beklage at jeg dyttet deg ut av dansegulvet. Det var trist at du mistet selvtilliten og følte deg så utenfor. Not!